Publisert i Luthersk Kirketidende nr.12/2023
Av Harald Hegstad, professor ved MF vitenskapelig høyskole
Kirkens viktigste oppgave overfor transpersoner ligger i å støtte og være til hjelp for de mennesker det gjelder. Likeså handler det om å ta et oppgjør med fordommer og diskriminering som har rammet transpersoner, også i kirkens egne rekker. Et særlig ansvar har kirken i denne sammenheng for å ta et oppgjør med religiøse begrunnelser for ikke å anerkjenne transpersoner og deres rettigheter.
Finnes det mer enn to kjønn? Hva slags behandlingstilbud skal helsevesenet gi til dem som føler at de er «født i feil kropp»? Skal transkvinner ha tilgang til de samme arenaer som biologiske kvinner? Og hvordan skal denne tematikken formidles til barn?
Dette og liknende tema debatteres for tiden heftig i ulike fora, både i Norge og internasjonalt. Ofte fortoner debatten seg som hard og polarisert, med liten plass for nyanserende synspunkter. Den sterke polariseringen gjør også at mange vegrer seg for å ta stilling eller delta i debatten.
Heller ikke Den norske kirke er uberørt av de spørsmål som denne debatten omhandler. Noen inngående samtale kan man vel så langt ikke si at man har hatt. Ved siden av spørsmålenes kompleksitet, er det utvilsomt også en følelse av utmattethet knyttet til mange års strid knyttet til spørsmålet om likekjønnet samliv.
Beslektede, men ulike spørsmål
Homofilidebatt og transdebatt handler om beslektede, men likevel ikke identiske spørsmål. Mens diskusjonen om homofil og lesbisk kjærlighet forutsetter relativt stabile kjønnskategorier, utfordrer transdebatten forståelsen av kjønn som stabil og uforanderlig kategori. Koblingen mellom de to spørsmålene gjøres imidlertid ofte uten at sammenhengen og forskjellen er tilstrekkelig klargjort. At en bestemt posisjon i det ene spørsmålet ikke nødvendigvis fører til en bestemt posisjon i det andre, er motstanden mot transkvinners rettigheter hos enkelte lesbiske aktivister et eksempel på.
Også i kirkelig sammenheng kan det ofte synes som man på ren refleks trekker en linje fra et standpunkt i det ene spørsmålet til det andre. Sammensetningen av ulike fenomen i begrepet LHBT gjør dette nærliggende. Har man akseptert de første bokstavene, følger resten av alfabetet med. Eller: Er man kritisk til de første, smitter det også over på de neste. Selv om det er gode grunner for å koble ulike grupper av «skeive» sammen på en slik måte, er det samtidig viktig å huske at det dreier seg om spørsmålsstillinger med hver sin egenart.
Kirken har i mange tiår har debattert og utredet spørsmål om likekjønnet samliv. Her er argumentene kjente, og diskusjonen kan også trekke veksler på ressurser fra Bibelen og den kristne tradisjonen. I transdebatten befinner man seg straks i mer ukjent terreng, der det er lite å hente direkte i Bibelen og i teologien.
I en slik situasjon skal man derfor være varsom med å opptre som om Bibel og tradisjon gir flere svar enn de faktisk gir. En skal for eksempel være varsom med å bruke ordene om at «som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27) til å hevde at kjønn er noe entydig og konstant. Dette er etter mitt skjønn å lese for mye ut av disse ordene. At teksten bekrefter både menn og kvinner som skapt i Guds bilde, kan ikke brukes som et argument for at mennesker med en annen kjønnsidentitet ikke er det, eller som basis for en bestemt kjønnsteori. Dette ligger simpelthen utenfor tekstens horisont. Bibelen sier simpelthen ikke noe om slike spørsmål.
Kjønn er mer enn biologi
En slik argumentasjon blir heller ikke noe bedre av å koble den sammen med en ensidig biologisk forståelse av kjønn. Her heter det gjerne at Bibelen og biologien bekrefter hverandre i påstanden om at kjønn er noe entydig og «at det bare finnes to kjønn». En slik bruk av biologien er etter min mening uttrykk for en altfor snever forståelse av kjønn. Selv om biologien riktignok også kjenner uklare mellomformer (såkalte intersex-tilstander), er grunnmønsteret relativt klart: Mennesker er biologisk sett enten hankjønn eller hunkjønn, og om man er det ene eller det andre er i de fleste tilfeller relativt lett å fastslå. Kjønnsforskjellen er heller ingen uvesentlig variasjon, men danner den biologiske basis for menneskers forplantning.
Kjønn har imidlertid også andre dimensjoner, både sosialt og psykologisk. I det sosiale og kulturelle samspill mellom mennesker er kjønn ikke bare noe vi er, men også noe vi «gjør». Vi konstruerer altså bestemte måter å være mann og kvinne på, og vi inntar ulike roller og funksjoner avhengig om vi er det ene eller det andre. Det betyr ikke at kjønn bare er sosialt konstruert: Det sosiale kjønnet har naturligvis sin biologiske basis, men kan heller ikke reduseres til biologi. At sosialt kjønn er mer enn biologi, ser vi jo også av at kjønn og kjønnsuttrykk viser store variasjoner på tvers av kultur og geografi.
Til den sosiale siden av menneskets kjønnethet svarer også en psykologisk eller mental side. Den rolle vi inntar i samfunnet, henger sammen med hvordan vi forstår oss selv. Til å være mann eller kvinne hører også å ha en selvforståelse, en identitet som det ene eller det andre.
For det store flertall av oss, oppleves forholdet mellom dimensjonene av kjønn som uproblematisk. Her er det samsvar mellom biologisk kjønn, sosialt kjønn og opplevelse av seg selv. Det betyr ikke at man ikke kan føle seg ukomfortabel med de krav og begrensinger man stilles overfor som mann eller som kvinne, eller at man selv eller andre ikke er fornøyd med ens maskulinitet eller feminitet. For de aller fleste er det likevel ikke noe tvil om en grunnleggende forståelse av seg selv som samsvarer med det biologisk gitte kjønnet.
Opplevelsen av kjønnsinkongruens
Slik er det imidlertid ikke for alle. Noen opplever kjønnsinkongruens, altså et manglende samsvar mellom det biologiske kjønnet og sin opplevelse av seg selv. En slik kjønnsinkongruens kan ta flere former: En biologisk kvinne kan oppleve seg som mann og en mann oppleve seg som kvinne, eller man kan oppleve at man ikke hører hjemme i noen av kategoriene. Felles for alle disse tilstandene er at man ikke føler seg hjemme i det kjønn andre oppfatter en som, et misforhold som kan skape store psykiske og identitetsmessige problemer.
Det er viktig å understreke at en slik opplevelse av kjønnsinkongruens ikke kan reduseres til og avskrives som subjektive «følelser». Her handler det om en grunnleggende opplevelse av identitet, en identitet som ikke noe man har valgt, men som noe som er gitt – på samme måte som den fysiske kroppen. Kjønnsinkongruens handler om at de to gitt størrelser, den biologiske kroppen og kjønnsidentiteten, ikke stemmer overens.
At kjønnsinkongruens er et reelt og virkelig fenomen, er godt dokumentert av medisinsk og psykologisk forskning. Det kan derfor verken reduseres til subjektive følelser eller som uttrykk for en bestemt ideologi. At det finnes grensetilfeller og eksempler på personer som har angret et kjønnsskifte, betyr ikke at det ikke handler om et virkelig fenomen.
Hvilke konsekvenser man trekker av en opplevelse av kjønnsinkongruens, kan naturligvis variere. Man kan forsøke å skjule det, og heller leve med den smerte et slikt manglende samsvar medfører. Eller man kan gjøre noe for å bringe sitt opplevde kjønn i samsvar med hvordan man framstår for andre. For mange innebærer dette også et ønske om medisinsk behandling for bringe sitt fysiske uttrykk nærmere sin kjønnsidentitet.
Fra samfunnets side har vi sett en økende aksept for transpersoners mulighet for å være den de ønsker å være. Det finnes medisinske behandlingstilbud, og det er mulig å endre juridisk kjønn. For tiden diskuteres det om det bør innføres en tredje kjønnskategori for dem som ikke ønsker å bli plassert i noen av de to eksisterende kjønnskategorier.
På disse områdene er det en rekke spørsmål som står til debatt. Det fremstår som et uavklart helsefaglig spørsmål om hvordan det medisinske tilbudet til transpersoner best skal innrettes. Jurister strides om en tredje juridisk kjønnskategori er et godt virkemiddel for å ivareta ikke-binære. Likeså diskuteres det om transkvinner skal slippe til på alle arenaer på lik linje med biologiske kvinner, f.eks. i kvinneidretten.
Hva bør kirken mene noe om?
Hva bør så være kirkens rolle i denne sammenheng? For min del ser jeg det ikke som naturlig at kirken skal hevde klare oppfatninger i omstridte medisinske eller juridiske spørsmål. I slike spørsmål har ikke kirken noen privilegert kunnskap. Men samtidig må kirken legge etablerte medisinske kjensgjerninger til grunn og akseptere at kjønnsinkongruens finnes.
Kirkens viktigste oppgave ligger her i å støtte og være til hjelp for de mennesker det gjelder. Likeså handler det om å ta et oppgjør med fordommer og diskriminering som har rammet transpersoner, også i kirkens egne rekker. Et særlig ansvar har kirken i denne sammenheng for å ta et oppgjør med religiøse begrunnelse for ikke å anerkjenne transpersoner og deres rettigheter.
Hvordan transpersoner skal uttrykke sin kjønnsidentitet eller hvilken behandling de eventuelt bør få, skal ikke kirken mene for mye om, men møte dem med respekt og anerkjennelse. Etter mitt skjønn er det her viktig å motsette seg alle forsøk på å gjøre dette spørsmålet til et slags ideologisk spørsmål, der transpersoner og de som vil støtte transpersoner nærmest oppfattes som en slags påvirkningsagenter for en skummel ideologi. Først og fremst handler dette spørsmålet om særlig sårbare mennesker som søker å finne sin vei og sin plass i livet. Da er det viktig at de kan oppleve seg godtatt og inkludert som fullverdige medlemmer av det kirkelige fellesskapet.
