Av Nils Terje Andersen 24.08.24 i Regnbuemesse i Kristiansand domkirke under Skeive Sørlandsdager.
Nils Terje Andersen er prest, jobber nå i Kirken bymisjon i Kristiansand og begynner som domprost i Kristiansand ved nyttår. Prekenen er publisert med tillatelse.
Bibeltekst: Matteus 21
Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»
Tale
Kjære fine mangfoldige menighet. Så fint det er for meg, å få delta på regnbuemesse under Skeive sørlandsdager.
Jeg kunne ikke se for meg dette da jeg flyttet ned hit som prest for 20 år siden. For dette mangfoldet var jo synd. Og det var synd at Gud hadde bestemt det sånn. Det var synd på Gud også, som av stadig flere ikke lenger ble sett på som en kjærlig Gud, på grunn av disse små reglene om hvem som kunne leve ut sin kjærlighet og ikke.
Det var synd på menighetene også, som ikke ble tatt på alvor da det ble sagt at det er greit å være homofil, bare ikke leve som det.
Det var i det hele tatt mye synd. Og synd på mange.
Og mange av dere må være så utrolig lei av å være en sak, tenker jeg. Av at noe så fint som et kjærlighetsliv blir en vanskelig sak, for andre. Som andre kaller vond og vanskelig og dessuten syns synd på seg selv fordi de må kjempe imot.
Da vi gikk inn i kirken i dag, sang vi «som barn i ditt hus». Det er det vi skal være. Guds barn. Ikke en sak. Ingen barn i Guds hus har rett til å diskutere om andre barn i Guds hus er barn i Guds hus. Ikke når huset er Guds. Vi hørte nettopp en tekst fra evangeliet, en av de få tekstene der vi møter en sint Jesus. Og det som vekker dette sinnet er når noe fortrenger eller noen stenger veien til Gud for andre. Jeg ser for meg den sjokkerte stillheten etter at Jesus har skreket i tempelet og veltet bord så penger og duer flakser. Jeg er sikker på at også disiplene var flaue og sjokkerte. Men så så de det med egne øyne; mennesker som kom ut fra skyggene, mennesker som blir helet. Så hører de det, den tynne stemmen fra barn som synger. Tempelet var blitt det det var ment som!
En annen gang Jesus ble sint, var da disiplene viste vekk de som kom med sine små barn til Jesus. Jeg tror de gjorde det i aller beste mening – de ville skjerme Jesus, så den hellige mannen kunne drive uforstyrret med hellige ting. Helt fra kirkens begynnelse har den vært hjemsøkt av sånne ideer – om utstøtelse i beste mening, om grenser og behovet for å passe på det hellige. Passe på Gud.
Jeg måtte paradoksalt nok til sørlandet for å se hvor galt det er. Jeg måtte til bibelbeltet for at Jesus skulle gå inn i mitt tempel, og velte litt rundt i min forståelse av meg selv og av evangeliet.
Og jeg måtte paradoksalt nok bli bedre kjent med Paulus. Jeg har lest og lest om Paulus. Jeg føler at jeg kjenner han. Vi småpludrer til hverdags. Han er også ekstremt lei av å være en sak. Sa han ;) Han var så lei av å ha blitt redusert til en sur grinebiter, motstander av kvinner, og av skeive, og av forandring. For han er ikke det. Han er den mest progressive apostelen! Den som åpnet opp. Den som viste veien for kirken inn i nye samfunn og nye tider.
Da han var ung var han en nidkjær fariseer som var så skråsikker på teologien sin at han kunne drepe i Guds navn. Men etter møtet med Jesus på vei til Damaskus, mister den klarsynte fariseeren ironisk nok synet, helt konkret. Bare for noen dager, men likevel så sjelssettende. Og senere skrev han: Nå ser jeg stykkevis og delt. Nå ser jeg som i et speil i en gåte. Han elsket sin Gud mer enn før, men han visste mindre, han så mindre – men hjertet hans hadde mykna. Han elsket. Han skrev kjærlighetens høysang, den som ender med så blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet – men størst blant dem er kjærligheten.
Og han har en hjertesak som preger alle brevene hans, og det er enhet i kirken. Fellesskap på tvers av ulikheter, kultur, kjønn, stand..alt. Han kjemper mot alle tendenser til a og b-lag i kirken- det er enhet han vil ha. «Her er ikke jøder eller grekere, slaver eller fri. Her er ikke mann og kvinne», skriver han faktisk – har dere lagt merke til det? Her er ikke mann og kvinne -her er alle ett i Jesus Kristus. Det er mantraet hans. Paulus er ekstremt modig og progressiv. Men vi har gjort ham til en konservativ grinebiter. Fordi vi snakker om han som om han selv trodde at han skrev sine ord i stein, at hans meninger om hvordan man skulle leve i efesos eller korint for 2000 år siden skulle gjelde for alle siden.
Men vi snakker tross alt om en jødisk apostel som gikk imot det som i Bibelen beskrives som selve paktstegnet til evig tid; omskjærelsen av gutter. Vi trenger det ikke lenger, sa han. Vi snakker om en som fikk apostelmøtet med seg på dette i år 48. «Den Hellige ånd og vi har bestemt», sånn formulerte de seg, da de fortalte at man ikke måtte omskjæres. Men den hellige ånd og de bestemte også at de måtte holde seg unna kjøtt som var ofret til avgudene og annen uren mat. 6-7 år senere ser Paulus at dette er veldig vanskelig å praktisere i Korint, hvor nesten alt kjøtt som ble solgt på torget var ofret til avgudene. Da skriver han «Alt kjøtt som selges på torget, kan dere spise med god samvittighet og uten å spørre hva det er. For jorden og det som fyller den, hører Herren til.» Han forandrer det apostlene og Den Hellige Ånd hadde bestemt bare for noen få år siden. For Paulus tror ikke på ord skrevet i stein, men kjærlighetens lov som er «skrevet i hjertene». «Bokstaven slår i hjel», skriver han – men «Ånden gjør levende». Så sitter vi her i år 2024 og leser Paulus som om vi var revisorer, og som om han hadde skrevet evangeliet inn i regneark. Av stein.
Paulus var i bevegelse. Han fortsatte etter Jesus med å åpne opp og åpne opp. Han ville ha elsket å være her i dag. Han ville ha elsket Katrine Torvik sin sang. Fordi han elsket evangeliet om Jesus. Og fordi kjærligheten er selve kjennetegnet på dette evangeliet, på Jesus sitt liv og budskap. «Dette er mitt bud», sa Jesus. Ett bud. Hvor komplisert kan det være? «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre»
Kjære rare og fine menighet. Dette gjelder ikke bare en sak, denne «saken», samliv og sånt. Dette gjelder hele vårt forhold til troen og kirken: Vi må rive ned det som stenger for utsikten, innsikten og muligheten til å komme nær det hellige, Jesus. Det sluttet ikke på apostelmøtet i år 48, det fortsatte i Korint, det sluttet ikke med likekjønnet vigsel i Den norske kirke, det fortsetter år etter år inntil tiden har kommet, da det aller aller fineste skjer.
For nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
