De siste månedene har det vært en del tydelige standpunkt og valg i flere av landets frimenigheter og kirkesamfunn. Pinsebevegelsen har kommet med et tydelig signal der det anbefales at personer i likekjønnede forhold ikke kan være ledere, baptistsamfunnet har besluttet at menigheter som har ledere som er skeive kan ekskluderes, frikirken har vedtatt at synet på ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, og misjonskirken står på stedet hvil og har fortsatt regler om at personer som lever i likekjønnede forhold ikke kan være medlem i en lokal menighet.
Det er ikke enkelt for skeive rundt om i frikirke-Norge for tiden. Våre opplevelser og perspektiver blir stadig vanskeligere å fremme. Vi opplever ikke å bli lyttet til, og de siste vedtakene fører til at også støttespilleres ytringer holdes nede med makt.
Paradoksalt nok hevder de samme kirkelederne bak disse vedtakene at de er opptatt av å møte skeive med kjærlighet og omsorg. Men hvordan kan man påstå dette samtidig som man lukker ørene for våre livserfaringer? Når man er mer opptatt av å ha rett enn å lytte, så kjenner jeg at det bygger seg opp et spørsmål, vil dere oss egentlig vel?
I tiden som leder av Skeivt kristent nettverk (SKN) har jeg flere ganger fått høre fra ledere i frikirkelige sammenhenger at SKN har gjort debatten vanskeligere. Vanskeligere for hvem? Fortellingen om skeives liv burde ikke defineres av mennesker som ikke lytter til våre erfaringer. Jeg mistenker at grunnen til at SKN har gjort denne samtalen vanskeligere, er at vi synliggjør historiene til de av oss som rammes av sanksjonene; kristne skeive og støttespillere som sitter igjen med frarøvede fellesskap, vennskap og til og med familierelasjoner.
Etter 25. juni var det merkelig stille blant frikirkelige ledere. Det var noen pastorer som uttalte seg, men ellers så var det stille. Det var sikkert noen som håpte på endring, og som lurte på om noe bra kunne komme ut av noe så forferdelig. At flere ville se hvor ødeleggende holdningene og teologien deres er, og at det ville dytte de mot en mer rausere tilnærming til skeive. Istedenfor har utviklingen de siste årene bidratt til det motsatte. Det er trist.
Selv om det er trist nå, så lever jeg i håpet om flere frimenigheter der skeives liv blir anerkjent og sett, der skeive kan være med å bidra og til og med lede de menighetene de er så glade i.
En dag vil flere av fri-kirkesamfunnene ha endret i denne saken, og fulgt Metodistkirken sitt eksempel. Om 50 eller kanskje 100 år. I mellomtiden vil det vokse opp mange barn og unge som opplever tiltrekning til en av samme kjønn, eller som opplever at de er et annet kjønn en det kroppen viser. De vil vokse opp med å erfare
det samme som så mange av oss har opplevd, at de er feil, at deres ønsker og behov for å leve i tråd med den de er og den de elsker, blir redusert til forvirring, sex og begjær. Da vil det fortsatt være behov for en plass som SKN, der man kan finne felleskap med andre kristne skeive og støttespillere.
Jeg tror Gud sine ønsker for oss alle er å leve autentisk i forhold til den vi er, og den vi elsker. Jeg tror at Jesus hele tiden søker mot de av oss som er falt utenfor de kristeligiøse rammene og sier: «Jeg fordømmer deg ikke». Må flere av frikirkesamfunnene se det. Må dere ta ansvar for konsekvensene av fordømmelsen dere påfører oss, og ikke løse problemet ved å be oss om å tie.
Til pastorer og ledere: Når dere er klart til å lytte, er vi klare til å fortelle.
Av Elisabeth Meling, styreleder i Skeivt kristent nettverk & tidligere pinsevenn.
Først publisert i Vårt Land 29.08.2024
