Innenfor trosbevegelsen var rammene for samliv svært tydelige: Eneste form for akseptabelt samliv var ektefeller – en mann og en kvinne – alt annet var synd. Samboerskap var synd, og homofili var ikke bare synd – noen mente til og med det var demonisk.
Noe som ble en stor greie i trosbevegelsen, var renhetskulturen – å holde seg seksuelt «ren» og «usmittet» til man var gift. Dette inkluderte dessuten å avstå fra onani, og særlig unge gutter ble konfrontert med slik seksuell «umoral». Man skulle bekjenne sin synd og komme fram til forbønn – en svært stigmatiserende handling.
Selv om renhetsidealet ikke direkte omhandler samlivsetikk, så har dette fokuset formet mitt syn på samliv. Jeg tar fullstendig avstand fra praksisen som preget trosbevegelsen, og mener disse «fy-fy-holdningene» har bidratt til stor skade på unge mennesker. De som feilet og ikke levde opp til de høye standardene ble ofte etterlatt med frykt, skam, selvfordømmelse og til tider selvforakt.
Når det er sagt har jeg også med meg verdier basert på min kristne tro og bakgrunn som påvirker mitt syn på hva som er godt og rett i et samliv.
Jeg tror fremdeles på at Bibelen tegner opp noen linjer og rammer som er tenkt som gode, for å beskytte oss, og at vi kan hente visdom og retning fra disse gamle skriftene som kan være nyttige for oss også i dag.
«Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1. Mos. 2:18)
Jeg har en sterk tro på at samliv som en livslang* gjensidig forpliktelse er både rett og godt. For meg betyr dette en pakt mellom to personer i en likeverdig relasjon, uavhengig av kjønn. I et slikt samliv er løftet om trofasthet kjerneverdien som ligger til grunn når to mennesker bestemmer seg for å leve sammen. Ekteskapet er en ryddig og stabil samfunnsordning som automatisk regulerer visse rettigheter. At noen av ulike grunner velger samboerskap trenger imidlertid ikke være motstridende til et trofast, livslangt og gjensidig forpliktende forhold.
«Begge parter (i et ekteskap) må sette den andre over seg selv.» (Ef. 5:21)
Å sette den andre over seg selv er en handling av uselviskhet som kan virke truende i møte med nåtidens individualistiske tankegang og fokus på selvrealisering. Det handler imidlertid ikke om å utslette seg selv – tvert imot – for det kristne nestekjærlighetsbudet sier vi skal elske vår neste som oss selv. Når begge parter i relasjonen gjør dette, vil man kunne fungere parallelt både som selvstendige «du» og «jeg», og samtidig som et felles «vi». Et trofast samliv vil uansett alltid kreve kommunikasjon, tillit, åpenhet, respekt og mye hardt arbeid.
Med meg har jeg også en tro på at sex funker aller best innenfor rammene av en trygg, god og stødig romantisk relasjon. Seksuell intimitet handler om nærhet, fortrolighet og sårbarhet, og om å være emosjonelt påkoblet. For at det skal bli best mulig tenker jeg det er fornuftig å utforske dette i et varig og forpliktende samliv.
Selv om jeg har klare tanker om etisk samliv, så forsøker jeg å ta meg i vare for å være en «skråsikker rettroende». Jeg erkjenner at jeg ser og forstår kun stykkevis og delt, og er derfor takknemlig for at det ikke er min oppgave å legge meg opp i hvordan andre lever sine liv.
Skrevet av Marit Liarbø Showalter
––––
*Det finnes selvsagt også tilfeller hvor man aldeles ikke bør bli værende i et forhold/samliv (f.eks. ved fysisk og/eller psykisk vold), og hvor brudd/skilsmisse er den riktige løsningen.
