Etter at det var blitt kjent at jeg hadde kommet ut av skapet, var flere fra det samme miljøet ivrige etter å fortelle meg at de hadde mistenkt min homoseksualitet hele tiden. Likevel var det ingen av dem som åpnet munnen den gangen jeg hadde trengt et godt råd,19 år gammel, og i ferd med å forte meg inn i et ekteskap med en kvinne jeg hadde følelser for. Kanskje med unntak av min mor, som jeg i ettertid har tenkt forsto mer enn jeg selv gjorde.
Når jeg våget å oppsøke hjelp for mine homofile følelser hos en kristen og anerkjent veileder, fikk jeg både omsorg og forbønn over år. Og jeg fikk hans bibelske fasit om at det ikke var annet å gjøre enn holde ut dette hellige og uoppløselige ekteskapet jeg hadde inngått. For det var ingen vei ut av det. Min kone verken trengte eller burde vite noe om mine følelser. Hun hadde ikke noe med det, sa han, og det ville uansett ikke føre til noe godt for henne å få vite det.
På grunn av andre kristnes syn på samlivsetikk, mennesker jeg tenkte visste bedre enn meg, brukte jeg selv veldig lang tid på å tørre å tenke mine egne tanker helt ut, om hva som ville være best for min lille familie. Som at jeg ikke klarte å se det hellige og ærefulle i å bli værende i en relasjon som gjorde oss begge ulykkelige, frustrerte og fortvilet. Eller at jeg unnet min kone å få vite hvorfor noe vesentlig manglet i vår relasjon, og at det så ut til å ikke endre seg, tross årevis med bønn og det som i dag må kunne kalles konverteringsterapi. At hun ikke kunne få ta et opplyst valg for seg selv og resten av livet sitt.
Når jeg, mot alle velmente råd, endelig våget å følge min egen intuisjon og forsiktig åpne opp om mine følelser, og om hva jeg nytteløst hadde gått gjennom for å endre meg, så ble det starten på veien til et bedre liv for begge to. Vi gjorde så godt vi kunne, både kona og jeg, i de nær tjue årene vi var gift. Helt til vi ikke klarte det lenger. Men vi brukte unødvendig lang tid å stole på vår egen visdom og klarhet, mye på grunn av vår frykt for å handle annerledes enn det vi hadde lært og levd etter så lenge.
Jeg kjenner på motstand når jeg blir bedt om å si noe om kristen samlivsetikk. Ikke tror jeg at jeg er en autoritet på området, men aller minst vil jeg bidra til at samtykkekompetente, ansvarlige voksne mennesker lever ulykkelige eller ufullstendige liv på grunn av noe jeg måtte mene på deres vegne. Jeg ønsker meg et fellesskap hvor alle er velkomne. Likeverdige, likestilte og uten forbehold om å følge bestemte normer for samliv. En sammenheng hvor ulike ståsted, i stedet for eksklusjon, blir til utgangspunkt for gode samtaler.
Skrevet av Henning Meling, spesialsykepleier / virksomhetsleder
