Kjære forsamling,
«For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus.
Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.».
Det sier Paulus` brev til galaterne 3:26-29.
Dette er jo den første ikke-diskrimineringsloven.
Vi er alle like.
Alle er vi en del av skaperverket.
Alle er skapt av Gud.
Guds omsorg gjelder oss alle.
En av dem som så menneskene han møtte, var kong Harald den femte, som døde på fredag. Vi minnes ham i takknemlighet.
Som kong Haakon den åttende sa i sin minnetale over kong Harald:
«Den store, varme kongehånda la seg várt omkring både små og store som trengte et ekstra håndtrykk. Han møtte alle med respekt og raushet – og gjorde aldri forskjell på folk».
Jeg gikk opp dette kirkegulvet da jeg var syv år gammel i kritthvite lakksko og rødrutete kjole.
Foreldrene mine hadde spurt meg om jeg ville døpes i kirken.
Jeg kjente på en trygghet da det spørsmålet kom.
Jeg var sikker. Jeg ville det.
Jeg gikk målrettet opp til døpefonten - for å bli døpt.
Gud var en kraft som var viktig for meg og dåpen ble et viktig øyeblikk.
Gud er fortsatt en kraft i livet mitt. Han er der.
Gud gir meg helt en egen form for trygghet.
Det er dette fellesskapet og tryggheten jeg vil at alle skal få kjenne på under det samme kirketaket. Takk til dem som har kjempet for at alle skal ha en naturlig plass i kirken. Både gutter som liker gutter og jenter som liker jenter. Ja, uansett hvem du er eller hvem du liker. For det er vårt fellesskap.
Kirken og arbeiderbevegelsen deler felles verdier. Vår tro på fellesskap.
Solidaritet.
Nestekjærlighet.
Det å være medmennesker.
Løfte dem som har minst
Dele på godene.
Det er ikke bare kjernen i min tro, det er også kjernen i mitt politiske engasjement.
Jeg kommer aldri til å glemme historien enkemannen på 90 år, som min mann Esben og jeg kjørte til kirka i Sandnes en søndag, fortalte.
Han fortalte om Stavanger på 1930-tallet, en tid før oljealderen med eneboliger, russebusser, og sydenferier. Da han åpnet vinduet og kikket ut på et gravfølge som gikk forbi på gaten. Foran gravfølget gikk en hest med kjerre. På kjerra lå gravkisten. Den var svart. Det gjorde vondt å se den svarte kisten. Det betød at den døde var fattig og hadde fått begravelsen betalt av Forsørgervesenet. De skulle forsvinne i jorden.
Var du rik hadde du råd til å kjøpe din egen, hvite kiste. En som ikke ville forsvinne i jorden.
Heldigvis er det ikke slik lengre. Men det er viktig å alltid jobbe mot forskjeller.
At vi alle skal ha en plass i fellesskapet.
I fellesskolen.
At vi har et rettferdig samfunn.
Du skal elske din neste som deg selv.
Og apropos å elske – vi lever i en verden som ikke svømmer over av for mye kjærlighet.
Verden har større problemer enn gutter som kysser gutter og jenter som kysser jenter.
Bare se på verden rundt oss.
Krig.
Konflikter.
Klimaendringer.
Og her er vi på Regnbuemessa.
I tider med uro eller usikkerhet har regnbuen blitt brukt som et symbol på håp og fred. Husker dere alle regnbuene som ble tegnet under pandemien? «Alt blir bra!», som det gjerne sto skrevet som et håpstegn.
Regnbuens mange farger symboliserer mangfold, variasjon, samhold og fellesskap. Regnbuen har blitt brukt i kirkelig sammenheng som et tegn på at Guds nåde og kjærlighet gjelder alle mennesker, uavhengig av bakgrunn eller identitet.
Som et viktig symbol for mangfold og likeverd, brukes regnbuen av Pride-bevegelsen for å feire kjærlighet, mangfold og retten til å være seg selv. Mange kirker har valgt å bruke regnbuen for å vise at de ønsker å være åpne og inkluderende fellesskap, hvor alle mennesker skal kunne føle seg trygge og akseptert, uansett hvem de er.
Togetherness, som Erling Braut Haaland sa i fotball-VM.
Sterkere sammen.
For det er jo det vi er.
Vi er del av noe større enn oss selv.
Vi får til mer sammen enn hver for oss.
Vi er ett solidarisk fellesskap.
Et fellesskap der gutter like gutter og jenter like jenter.
Det er helt grunnleggende.
Kirken skal romme alle.
Fordi vi er alle like mye verdt.
Å stå sammen for å stå støtt, som kong Haakon sa på lørdag.
Og med den tryggheten skal vi stå opp og forandre verden.
Sammen.
La oss ta med oss vår avdøde kong Haralds ord fra 10 år siden:
«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.
At Norge er ett».
