Selvivaretakelse for skeive inn mot pride

Juni pleide å være en av årets fineste måneder. Det var lyset som fylte dagene og gleden over å gå barbeint i gresset. På skolen fjernet vi bokbind fra bøkene, vasket pultene vi satt ved, og fikk utetime når vi var ferdige. Snart var det ferie. I tillegg hadde jeg bursdag denne måneden! Juni var stas.  Men dette var før jeg skjønte at jeg var skeiv, før jeg begynte å forsvare meg mot avvisningene jeg møtte på, og før angrepet på London Pub i 2022. Etter dette har juni mistet følelsen av bare føtter og lyse kvelder. Er det sånn for deg også?  

Skrevet av Liv Marit Nesset, psykologspesialist og ansatt i Skeivt kristent nettverk. Deler av innholdet er publisert i avisen Vårt Land onsdag 27. mai 2026.

Jeg jobber som psykolog i Skeivt kristent nettverk. Tidligere har jeg skrevet innlegg på våre sosiale medier om psykologisk førstehjelp i forbindelse med den felleskristne erklæringen og rettssaken som fulgte terrorangrepet på London Pub. Denne våren kom det en forespørsel om hvordan vi kan håndtere junimåneden som markerer pride flere steder i landet. For til tross for at pride skal være en støtte for skeive, er dette også tiden der det å være skeiv blir satt i søkelyset, ofte med kritisk fortegn.

Hvordan kan de av oss som rammes av debattene iverata oss selv, med håp om å bringe litt av juniglansen tilbake?  

Å oppdage hva pride berører i eget liv
Det første steget er å undersøke hva pride rører ved i vårt eget liv. Her har alle sine egne, unike erfaringer. Jeg vil imidlertid nevne to tema som ofte dukker opp på denne tiden: 

Frykt for avvisning: 
Pride står for fellesskap og synlighet! Dette er den beste medisinen mot skam. Samtidig har mange av oss forbindelser til mennesker som ikke anerkjenner betydningen av å leve ut egen legning eller kjønnsidentitet. Dermed fører pride også til beredskap for konflikt og avvisning.  

Frykt for fysisk vold og minner om en skummel hemmelighet: 
Da angrepet på London Pub skjedde i 2022 ble mange truffet av det som kjentes som et jordskjelv. De som var på London sto i episenteret, men mange kjente på trykkbølgene langt utenfor åstedet. Kontrasten var stor til streite miljøer der hverdagen gikk videre, noe som forsterket opplevelsen av å være alene i følelsene. Denne kombinasjonen av frykt og isolasjon kan vekke et dyptsittende minne mange skeive bærer på - om tiden da man bar på en skummel hemmelighet man var redd for at verden utenfor ikke kunne bære.

Juni og pride kan med andre ord aktivere minner om både fysisk fare og psykisk smerte. Dersom du kjenner deg igjen i disse to temaene, er det nyttig å undersøke hvilke stressresponser som settes i gang i akkurat deg.

Fem stressresponser og mulige mottiltak:
Når vi er oppmerksomme på hva vi føler, kan vi også forstå hva vi trenger. Her er fem typiske tegn på at vi er i beredskapsmodus, og noen forslag om hvordan vi kan bruke signalene til å få det litt bedre.

Kamp 
Artikler, kommentarfelt og debatter om regnbueflagg kan vekke behovet for å gå til kamp. Kroppen strammer seg, tankene snevres inn, og man får lyst til å forsvare seg - ofte med én gang. Dette er kraften til å stå opp for deg selv! Du kan bruke den til å bevege deg, skrive, eller snakke. Men vær obs på at stresset ofte opprettholdes dersom du går inn i en kamp alene. Bruk heller energien til det den er ment for: å bygge deg opp, ikke bryte deg ned. Del gjerne opplevelsen med noen som forstår deg, før du deler den med andre. 

Flukt 
Oppmerksomhet på skeive i mediene, og tanken på å vise seg frem som skeiv, kan også vekke frykt. Kanskje blir vi ekstra skvetne, oppmerksomme på kritikk, eller vi får en følelse av å ikke være helt påkoblet verden rundt oss? Frykt og unnvikelse er et tydelig tegn på at vi trenger trygghet. Husk bare på at trygghet ikke kommer kun av å trekke deg bort fra noe eller noen, men å strekke deg til noe: et menneske, et sted, en sang, en hobby – noe som minner deg på hvem du er når du er trygg og deg selv.  

Frys 
Når det er mye som stresser deg kan du også bli lammet. Kanskje er du mer ufokusert, du prokrastinerer, og får ikke ting gjort. Det er som om kroppen tror det er tryggest å stå i ro. Da kan det hjelpe å anerkjenne akkurat det: behovet for å være i fred. Det å tilfeldigvis være skeiv betyr ikke at man trives med oppmerksomhet. Du trenger ikke delta i diskusjoner eller forklaringer. Du skylder ingen å stå på barrikadene. Kanskje vil du bare ha det rolig, eller gøy – på din måte? 

Underkastelse 
Mange av oss som er skeive i kristne miljøer har erfart at egne opplevelser ikke blir lagt merke til, eller at de blir møtt med motargumenter. Mange har skjønt at vi først og fremst må vise forståelse for andre for å beholde den gode relasjonen til dem. Da kan man lett føle på at pride skaper konflikt, og at vi må kompensere ved å være ekstra vennlige eller ettergivende. Noen skrur seg av og mister alt initiativ. Det er et tydelig tegn på at egne behov har fått for lite plass. Kanskje trenger du å trekke deg helt tilbake for en stund, roe ned alle krav, og når du føler deg bedre så kan du sende en melding til en god venn, en som tar hensyn til deg? Grenser, hvile og egenomsorg er ikke egoisme. Det er heling.  

Rop om hjelp 
Denne reaksjonen kalles også for «tilknytningsrop» og er et slags urinstinkt som dukker opp når man føler seg forlatt og hjelpeløs og behøver kontakt og støtte. Kanskje man møter på en situasjon eller person som minner deg om stresset du engang kjente på, også oppstår et intenst ønske om å overbevise akkurat denne om å ta deg inn i varmen? Det funker sjeldent bra. Hvordan kan man bruke denne følelsen til noe nyttig? 

Kjærligheten vi har, savner og håper på
Ganske nylig skjønte jeg noe om de av oss som har opplevd at nære relasjoner har blitt fjerne, utrygge eller brutt etter vi sto frem som skeive. Vi er på et vis som flyktninger som har rømt fra et sted der vi ikke var trygge men som fremdeles er forbundet med «hjem». Av og til blir lengselen for stor, og vi trekkes mot de eller det vi mistet på veien. Vi sørger! Så kanskje vi trenger å anerkjenne det vi savner? Skrive det ned eller fortelle om det til noen som orker å høre?  

Jeg savner barndommen min da jeg løp barbeint i gresset og gledet meg til bursdag. Jeg savner menneskene som sang for meg dengang og som jeg ikke får se igjen, eller som ikke vil feire meg nå. De er med meg de også, når jeg skal gå i paraden og vaie med flagget. 

Så i år blir det en litt melankolsk juni for min del. Kanskje ikke så glad, men med glans likevel. For jeg vil prøve, så godt jeg kan, å møte juni velkommen med alle minnene og menneskene, både de som deltar, og de som ikke er der.  

Jeg skal gå i toget for kjærligheten vi har,  for kjærligheten vi savner, og for kjærligheten vi håper på.
 

 

Powered by Cornerstone