Å vokse opp alene – og finne seg selv i historien
For Jonas Yassin Iversen begynte interessen for historie, makt og skeive perspektiver med en erfaring mange deler: følelsen av å være alene. Mange skeive forteller om en dyp ensomhet knyttet til det å vokse opp som skeiv, fordi man føler seg annerledes enn alle rundt seg. Mange tror kanskje at de er den eneste - og kanskje til og med den første - som kjenner på tiltrekning til samme kjønn eller føler seg utilpass i kjønnet man ble tildelt ved fødsel. For Iversen ble denne ensomheten forsterket av å vokse opp i kristne miljøer. Han tror denne typen ensomhet kan være særlig sterk der, og sier at det i alle fall var hans egen opplevelse.
Samtidig har han også erfart kraften som ligger i å oppdage at man ikke er alene. At det finnes et verdensomspennende skeivt fellesskap, og en lang og rik skeiv historie man kan få lov til å ta del i. Denne erkjennelsen ble viktig både personlig og faglig, og la grunnlaget for arbeidet med boka Du er vår Gud også - en historie om skeiv kristen frigjøring.
Behovet for å trekke de lange linjene
Iversen fikk motivasjon da han leste jubileumsboka Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg, som ble utgitt i forbindelse med bevegelsens 40‑årsjubileum i 2016.
Boka opplevdes som skrevet av og for en annen generasjon enn hans egen. Som en som ikke selv hadde vært med i bevegelsen siden 1970‑tallet, og som heller ikke hadde deltatt på gudstjenestene i Homohusets kapell på 1990‑tallet, syntes han det var krevende å få oversikt over den skeive kristne historien i Norge gjennom denne framstillingen.
Han savnet en bok som kunne gi oversikt, trekke opp de lange linjene og si noe om utviklingen fram til i dag. Det ble etter hvert et konkret prosjekt: å forsøke å skrive nettopp en slik bok.
Å skrive historie mens menneskene fortsatt lever
Arbeidet med boka har vært preget av et stort ansvar. Iversen har skrevet historien til en bevegelse der de fleste fortsatt er i live, og der mange sannsynligvis ville lese det han skrev.
Han beskriver skriveprosessen som preget av stor ærefrykt. Det har vært avgjørende å snakke med mange av dem som har vært sentrale i bevegelsen, lese det de selv har skrevet, og være etterrettelig i analysene. Han har testet ut tolkningene sine på mennesker han har intervjuet, og støttet alle konklusjoner med kilder.
Samtidig er han tydelig på at boka til syvende og sist er hans tolkning av historien. Den er basert på hvordan han leser kildene og hvordan han forstår det folk forteller. Med en viss avstand, både i tid og perspektiv, mener han at situasjoner, konflikter og utfordringer noen ganger trer klarere fram.
Det som var vanskeligst å skrive
Faglig sett peker Iversen på perioden han selv har vært en del av som den mest krevende. Når man også er en aktør i historien, forsvinner noe av den analytiske distansen. Disse kapitlene må derfor leses mer som subjektive vurderinger og partsinnlegg enn resten av boka.
Følelsesmessig var 1990‑tallet den tyngste perioden å arbeide med. Det var et tiår der frontene i Den norske kirke var spesielt harde, og der de menneskelige omkostningene var store. Å snakke med folk om denne tiden, og å lese mye av det som ble skrevet, opplevdes tungt.
Samtidig understreker han at samfunnet har beveget seg betydelig siden den gang. På tretti år har holdninger endret seg, og få prester eller pastorer i dag ville uttrykt seg på samme måte som mange gjorde på 1990‑tallet.
Halvor Moxnes som inngang til bevegelsens historie
Boka forteller historien om den skeive kristne bevegelsen gjennom teologen Halvor Moxnes’ liv og aktivisme. Som hovedperson fungerer Moxnes både som individ og som inngang til en større bevegelseshistorie.
For Iversen har det vært viktig at Moxnes kan kjenne seg igjen i framstillingen, og at hovedpoengene i de mange tekstene han har skrevet om skeiv teologi gjennom årene, er blitt formidlet på en korrekt og rettferdig måte.
Samtidig har Iversen vært opptatt av å vise fram kompleksiteten og uenighetene innen bevegelsen. Selv om boka gir oversikt, er den også ærlig om interne debatter og konfliktlinjer. Han ble slått av hvor like de strategiske og teologiske diskusjonene på 1980‑, 1990‑ og 2000‑tallet er dem som pågår i dag. En av hovedlinjene i boka handler nettopp om hvordan bevegelsen igjen og igjen har måttet balansere mellom konfrontasjon og kompromiss, og mellom aktivisme og fellesskapsbygging.
Historiene som ikke fikk plass
Iversen understreker at den skeive kristne bevegelsen aldri har vært én enhetlig størrelse. I boka har han valgt å fokusere mest på det aktivistiske arbeidet og de ledende skikkelsene.
Det betyr at mye av det som også ga bevegelsen liv, har havnet i bakgrunnen: hytteturer, sosiale middager, fester, foreldrearbeid, kvinnearbeid og medlemsblad. Det samme gjelder mye av arbeidet som foregikk utenfor Oslo, i byer som Bergen, Trondheim og Tromsø, der det i lange perioder fantes åpne kirkegrupper.
Hva han håper leserne sitter igjen med
Hvis leseren bare skal sitte igjen med én innsikt etter å ha lest boka, håper Iversen det er forståelsen av at skeives rettigheter aldri er gitt én gang for alle. Vi lever i en tid der skeives rettigheter svekkes dramatisk i mange land, og der også norske politikere sprer konspirasjonsteorier om skeive for å sanke stemmer.
De rettighetene mange i dag kan leve åpne og frie liv med, er hardt tilkjempet. Mange har ofret mye for å oppnå dem. Han håper denne erkjennelsen også kan motivere flere til å stå opp for rettighetene når de igjen blir truet. For Iversen er dette selve kjernen i skeiv historieskriving.
Reaksjonene som betyr mest
Tilbakemeldingene på boka har vært mange. Det er hyggelig når mennesker som har vært med i den skeive kristne bevegelsen i flere tiår kjenner seg igjen i framstillingen, eller blir glade for å se bilder de selv er en del av.
Men det som har gjort sterkest inntrykk, er reaksjonene fra yngre lesere. Når de forteller at de har lært noe nytt, opplever Iversen at boka har nådd sitt viktigste mål: å formidle historien videre til nye generasjoner.
