Hva mener du er det viktigste for å støtte og inkludere transpersoner i kristne fellesskap? Hvordan kan menigheter og enkeltpersoner både skape trygge rom og kommunisere tydelig at transpersoner er velkommen?
Bergsjø:
– Jeg skulle gjerne ha svart at det er bare å behandle transpersoner som alle andre. For det er jo selvfølgelig sånn det bør være. Men i dagens samfunn er transpersoner veldig utsatt for konspirasjonsteorier og propaganda. For eksempel brukte den nåværende presidenten i USA milliarder av dollar på anti‑transkampanjer under valgkampen sin, fordi det trekker velgere. Dette siver også inn i det norske samfunnet, og en del kristne grupperinger er ekstra utsatt for dette.
– Trans blir veldig ofte en sak, et tema – politikk – som kan diskuteres uten å lytte til hva transpersoner selv sier. Transpersoner er en marginalisert og mistenkeliggjort minoritet, ikke bare i kirken, men i hele samfunnet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har begynt (eller prøvd å begynne) en diskusjon med meg om transkvinner i idretten. Det er som om trans må problematiseres. Det kommer alltid et «men». De negative holdningene til trans finnes i deler av feministbevegelsen, og også i skeive miljøer; så vidt jeg vet er det nylig opprettet en norsk avdeling for LHB som jobber for å få T’en ut av LHBT. Transpersoner kan derfor oppleve å bli angrepet fra alle kanter, og man vet aldri hvor angrepet kan komme fra.
– I prosjektet mitt intervjuet jeg sju transpersoner med ulike former for transidentitet. En av hovedkonklusjonene mine når det handler om «trygge rom» er at trygghet forutsetter tydelighet. Regnbuesymboler skaper trygghet. Det at enkeltpersoner «heiser flagg» er helt avgjørende. Å ikke si noe eller vise noe oppleves som utrygt.
– Den ene siden er å ta imot alle, ønske alle velkommen, og jobbe med en menighetskultur hvor alle føler seg velkommen. Den andre siden er å klare å vise – på en eller annen måte – at trans er bra. At det er supert at folk kommer ut av skapet i det kjønnsuttrykket som er riktig for dem. At transfolk selvsagt er velkomne i dette fellesskapet. Med punktum, uten at det kommer et «men» etterpå.
– Hvis en menighet er så trygg at det er konsensus i menighetsråd og stab om at her er alle skeive velkomne, og her aksepterer vi ikke diskriminering, kan menighetsrådet gjøre vedtak om å henge et regnbuesymbol i våpenhuset. Gjerne bilde av transflagget også. Da vet alle at dette er en trygg menighet. Det kan selvfølgelig være enkelte i menigheten som ikke klarer å være med på en slik linje, men da er de i mindretall og vil ikke få støtte for sine holdninger hos presten, andre ansatte eller menighetsrådet.
– Samtidig kan man ikke henge regnbuesymboler i våpenhuset uten å ha snakket om dette og være noenlunde sikre på at menigheten er trygg. Da blir det et falskt flagg. Det aller viktigste enkeltpersoner kan gjøre er å gå med regnbuearmbånd eller andre symboler og vise at de er trygge. For til syvende og sist er det jo enkeltpersoner som skaper de trygge rommene.
Mange er redde for å si noe feil om trans. Hvilke råd har du til dem som vil være inkluderende, men er usikre på språk og begreper?
Bergsjø:
– Lær deg noen enkle ting: Bruk riktig pronomen. Bruk riktig navn. Ikke spør «hva het du før». Ikke spør om operasjon. Og ikke si «transe» – det er ingen e i «trans», med mindre du snakker om deg selv.
– Det vanskeligste er ofte pronomen, særlig for eldre folk, og når noen du har kjent lenge, bytter pronomen. Når det glipper, si unnskyld og rett på deg selv uten å gjøre noe stort nummer av det – og prøv å gjøre det bedre neste gang. Det er respektfullt og viser at du prøver. Det er også veldig bra å tørre å rette på andre (på en vennlig måte), sånn at transpersoner slipper å ta hele den kampen selv.
– Til transpersoner vil jeg si: Vær tålmodig og vennlig med dem som prøver. Det har jeg inntrykk av at de aller fleste er, selv om det kan koste en del. Det er ikke noe ålreit å bli feilkjønnet, og det er mye verre for transpersoner enn for cis‑personer å oppleve det. Samtidig er dette en prosess hvor vi må spille hverandre gode. Det med kjønn sitter så dypt i identiteten vår at vi aner ikke – men det kommer til overflaten når vi for eksempel skal endre pronomen. For mange er trans fortsatt noe fremmed som de er usikre på, og så vil det endre seg ettersom det blir mer åpenhet. En fin blanding av tålmodighet og utålmodighet tror jeg kan være en bra oppskrift.
– For dem som vil bli tryggere på språk og begreper, vil jeg anbefale å lese rapporten min. Den ligger på kirkens nettsider og kan lett søkes opp; den heter «Trans: synlig og usynlig. Rapport om transpersoner og ‘trygge rom’ i Den norske kirke». Jeg har prøvd å skrive den sånn at den skal være interessant – altså ikke kjedelig. Sånn at man kan ta den med i sofaen med en kopp te og kose seg med den. Spesielt intervjuene hvor informantene snakker selv. Leser du denne rapporten, blir du en litt klokere person. Men uansett om du leser den eller ikke: Ikke bli så redd for å si noe feil at du trekker deg unna.
Hva ser du som de største hindringene for ivaretakelse og inkludering av transpersoner i kristne miljøer?
Bergsjø:
– Det tror jeg må være samtalen om trans i det offentlige ordskiftet. Etter min mening har den kristne dagspressen ikke bidratt positivt. Trans er hele tiden en sak, et tema – og ikke virkelige mennesker. Transpersoner snakkes om uten å lyttes til. Mange andre skeive – og andre minoriteter – kan antakelig kjenne seg igjen i dette.
– Jeg er opptatt av å ta samtalen om trans ut av debattrommene og inn i dialogrommene. Vi må lytte til hverandre – også til dem som synes det er vanskelig med trans – og jobbe med dialog. Alle skal med, og da tar det nødvendigvis tid å etablere nye forståelser. Og de kommer, fordi alt ser annerledes ut på nært hold enn det gjør på avstand.
– Så er det selvsagt også et problem at det i en del kristne miljøer argumenteres teologisk for at trans er feil. Dette har ingen begrunnelse i Bibelen, tvert imot mener jeg. Det er flere fortellinger i Bibelen som viser at kjønnsmangfold alltid har eksistert, og det eneste som er negativt til trans, er et vers i 5. Mosebok som forbyr crossdressing. I samme kapittel står det også (blant annet) at om det ikke kan bevises at en kvinne var jomfru da hun ble gift, skal hun steines. For å si det sånn: Det er mange forbud og påbud i Moseloven som vi heldigvis ikke følger.
– Mange kjenner til «felleskristen» erklæring om kjønns‑ og seksualitetsmangfold, som ble underskrevet av mange kristne trossamfunn og organisasjoner. Det er et manifest som egentlig sier at alt som er skeivt, er synd, og at trans ikke finnes. Etter min mening er det en merkelig bibelforståelse som ligger til grunn for erklæringen; blant annet argumenteres det med at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og at derfor finnes det bare to kjønnsidentiteter. Etter min mening blir det som å si at Gud skapte natt og dag, så derfor finnes ikke skumring eller grålysning eller blåtime.
– Erklæringen har vært vanskelig for mange kristne – mange flere enn de som er skeive selv – og særlig for medlemmer av organisasjonene som skrev under. Den førte også til en del utmeldelser. Etter mitt syn var det ødeleggende for dialogen, og gjorde det særlig vanskelig for transpersoner i kristne miljøer. Slike holdninger – og denne såkalte teologien – er skadelige.
– På den gode siden av dette var det mange som fikk behov for å «heise flagg» og vise tydelig at de ikke var enige. Som brukte stemmen sin, tok på seg et regnbuearmbånd eller kjøpte et regnbueflagg. Og som sagt: Tydelighet er en forutsetning for trygghet.
