Av Marit Liarbø Showalter
I desember 2024 ramla jeg over en podcastepisode som fanget min interesse. Det er en
podcast drevet av folk med ganske så konservative røster i det frikirkelige landskapet, og
denne episoden skulle handle om sex. Som gjest hadde de invitert inn Hanne-Beate
Wennerberg, som er sexolog, samlivsterapeut og traumeterapeut.
Jeg kjenner flere sexologer, men det er ikke folk jeg har blitt kjent med i menigheten, for å
si det sånn. Der var det å snakke om sex stort sett forbundet med formaning, påbud om
renhet, forbud mot sex før ekteskapet – og attpåtil masturbasjon – og homofilt samliv var en
styggedom verre enn noe. Lære om seksualitet og sex var stort sett relatert til synd, skam
og omvendelse.
I nevnte podcastepisode snakka sexolog Wennerberg deilig befriende om sex på en måte
jeg aldri tidligere har hørt i en slik kristenkonservativ setting. Det gjorde meg nysgjerrig på å
bli mer kjent med henne, så jeg sendte henne øyeblikkelig en melding. Siden den gang har
vi hatt både meldingskontakt og møttes et par ganger, og til dette nyhetsbrevet ba jeg om
å få et intervju med henne.
Så, Hanne-Beate – du har selv en levende tro som betyr mye for deg, du er aktiv i kirka –
og du er sexolog. Hvordan har det seg at du tok utdanning i den retninga, og hvordan
reagerer andre troende når de får høre at du er sexolog?
- Min interesse for sexologi startet som følge av en fødselskade ved min første fødsel. Jeg
trengte å lære mer om min egen kropp, men også om den mentale prosessen som skal til
for å heles etter et slikt traume. Da jeg snakket med venninnene mine om temaet forsto jeg
at det var grovt underkommunisert. Jeg tenkte at dette ville jeg jobbe med for det er jo noe
alle burde vite om, men hadde på det tidspunktet ikke helse til å ta utdannelse innen feltet.
Jeg fortsatte likevel å tilegne meg og lagre kunnskap om sexologi, før jeg omsider startet så
smått med utdannelse i 2016.
- Når folk spør meg hva jeg jobber med, er det enten en «ice breaker» eller en «ice maker»,
og mesteparten av tiden er folk både positive og nysgjerrige. Jeg har fått veldig lite negativ
feedback direkte til meg, og jeg tror den frasen jeg oftest hører er at «vi trenger flere som
deg»!
Gjennom podcastepisoden hørte jeg altså en kristen sexolog snakke like naturlig og
selvsagt om underliv og vulva som jeg selv snakker om hva jeg spiser til frokost. Likevel
kunne jeg ikke hjelpe for å ta meg i å lure på hva hun tenker om likekjønna samliv – da dette
ikke er et tema i nevnte episode. På den ene siden kunne jeg ikke få meg til å tro at det
skulle gå an å være sexolog i 2025 uten å anerkjenne LHBT+, og samtidig er den alltid
tilstedeværende usikkerheten der når jeg møter andre troende: Hva tenker vedkommende
om sånne som meg? Jeg spurte henne allerede i første melding:
Tenker du at jeg lever i synd fordi jeg er gift med en annen kvinne? At jeg heller må
finne meg en mann?
- Nei! Jeg tror ikke du lever i synd (…) Love is love!
Jeg kunne puste fritt igjen. Her har jeg altså møtt på en sexolog, samlivsterapeut og
traumeterapeut som både er kristen og LHBT+ affirming. Er det mulig? Vel, jeg kan absolutt
slutte meg til frasen «Vi trenger flere som deg»!
Du er altså selv LHBT+ «affirming». Har du alltid vært det, eller har det vært en reise for
deg å få dette til å «gå opp» med troen din?
- Jeg har alltid sett på meg selv som affirming, men når jeg ser meg tilbake så er jeg ikke helt
sikker på om jeg faktisk har vært det. Selvinnsikt er en krevende følelse. Det har nok vært en
reise. Jeg er velsigna med både en skeiv bestefar og en søster som er gift med en dame, og
nettopp det har vært en enorm hjelp for meg til å lære, forstå og ha empati.
Jeg tenker med meg selv at min trosbakgrunn er så essensiell og berører noe så dypt i meg
at jeg ville hatt vansker med å oppsøke en terapeut som ikke skjønner den dimensjonen av
livet mitt. Samtidig kunne jeg ikke drømt om å gå til en kristen samlivsterapeut som tenker
at mitt samliv er syndig bare fordi jeg er gift med en dame. Må jeg velge enten-eller,
liksom?
- Mange skeive kristne opplever i ulike sammenhenger å falle mellom to stoler, også når
det gjelder valg av terapeut. Samlivsterapeuter som er kristne er gjerne konservative i
synet på homofilt samliv, mens andre samlivsterapeuter ikke nødvendigvis har
forutsetninger for å forstå hvor viktig også trosdimensjonen kan være i et forhold.
Opplever du at folk søker til deg nettopp fordi du selv har vært åpen om at du er
troende?
- Ja, nå er det ikke slik at alle mine klienter har en religiøs bakgrunn, men en betydelig andel
av mine sier de har tatt kontakt nettopp fordi jeg har den bakgrunnen jeg har. De uttrykker
gjerne behov for å snakke med noen som forstår hvor vidtrekkende tro og religion kan gripe
inn i livet, både på godt og vondt. Og som også har faglig tyngde når det kommer til
sexologi og pardynamikk.
Tenker du at noen typer «kristen påvirkning» kan være skadelig for mennesker, og i så
fall på hvilken måte?
- All fryktbasert eller skambasert undervisning kan være farlig og skadelig for mennesker.
Eksistensiell undervisning – og da snakker jeg om alle typer formidling som foregår på den
måten – er etter min mening skadelig både for de som undervises, for de som underviser og
for forståelsen av prinsippene som forsøkes undervist.
Mange av oss fra kristne sammenhenger bærer på mye skam omkring seksualitet og sex.
Er dette noe du også møter på gjennom din praksis, og vil du si at dette er noe folk med
kristen bakgrunn sliter mer med enn folk flest?
- Ingen av oss er født med skam, det er noe vi læres og starter å kjenne på i 2-3 årsalderen.
Jeg vil ikke si at religiøse mennesker har mer skam enn ikke-religiøse, men når skammen
kobles til en «supreme being» («høyeste vesen»; en guddom, Gud, Skaper e.l.) så vil
skammen potensielt være mer kompleks. Vi kjenner gjerne på skam når vi ikke lever opp til
forventingene som stilles til oss av våre egne grupper, altså de menneskene som vi bryr oss
om hva mener om oss. «Vår gruppe» er i tidlig alder den nærmeste familien, og når vi blir
eldre kan det være venner, kollegaer eller menighet. Hvis de har et sett med forventninger
vi ikke kan leve opp til, så er den naturlige følelsen skam.
Ja, skammen oppleves ganske kompleks for mange av oss. For skeive gjelder det liksom
ikke bare hva man gjør og ikke gjør, men også skam knyttet direkte til egen identitet –
den vi er. Har du noen tanker omkring dette? Tror du i det hele tatt det er mulig å
komme seg ut av «skam-tankegangen» uten å måtte gi slipp på troen sin, og hva skal i så
fall skal til?
- Ja, det er mulig. Skam er følelsen av at det er noe iboende galt med oss, og at andre vil se
dette og dømme oss på bakgrunn av det. Det er en prosess, og jeg sier ikke at der er noen
quick fix. Vi trenger å tillate oss selv å føle på smerten av skammen, for vi kan ikke regulere
eller endre en følelse som vi ikke tillater oss selv å føle. Deretter trenger vi å gå gjennom en
kognitiv prosess hvor vi forsøker å finne ut hvordan det startet, hvor det kommer fra, hvem
drar fordeler av dette, hvem lærte meg disse prinsippene – og er de korrekte? Vi må flytte
skammen fra inni oss til noe utenfor oss selv for å kunne undersøke den – plukke den fra
hverandre, om du vil. Skam er ikke en ubrukelig følelse, den bidrar til vi opprettholder visse
normer i et samfunn. Hvis man er på bussen og det plutselig kjennes ut som om man fikk
mensen, eller mistenker at fjerten vi slapp var mer enn bare en fjert, så er grunnen til at vi
ikke reiser oss for å sjekke undertøyet en form for sunn skam. Det vi ønsker å bli kvitt er den
usunne skammen.
Har du selv noen erfaring fra renhetskulturen eller den type undervisning som mange av
oss har vært utsatt for?
- Det er åpenbart et spektrum også innenfor renhetskulturen, og noe er mer ekstremt enn annet.
Innad i en familie, en menighet, et kirkesamfunn, eller en religion kan man praktisere dette
ulikt. Men på generelt grunnlag vil jeg si at renhetskultur på den ekstreme siden av skalaen
forherliger unge, «rene» kropper på en måte som er svært problematisk. Når alt kommer til
alt så henger det sammen med det vi snakket om tidligere, om fryktbasert og skambasert
undervisning.
Fryktbasert og skambasert undervisning der, igjen. Så gode begreper å ta med seg som en
nyttig lakmustest, tenker jeg – og samtidig så sørgelig gjenkjennelig!
Har du noe bibelsk og/eller teologisk utgangspunkt for ditt syn på sex og samliv?
- Jeg tror alle mennesker har uendelig verdi for Gud, Han elsker alle sine barn, og ønsker at vi
skal være lykkelige. Vi er skapt i Hans bilde, og har fått en kropp som har potensialet til å
elske og bli elsket; fysisk, mentalt, åndelig og seksuelt. Min påstand er at «Vi kan kultivere,
utøve, og fremelske alle Kristus-lignende egenskaper gjennom sex og samliv!»
Men altså, som sexolog møter man helt sikkert på mange ulike problemstillinger. Er det
ganger hvor du kjenner at du selv kommer i konflikt med din egen moralske og kristne
overbevisning når du skal rådgi klienter med hensyn til seksualitet, sex og
samliv?
- Med unntak av i møte med klienter som utøver vold og overgrep, så nei. De har også rett
på å bli møtt med omsorg, og det kan unntaksvis være krevende. Jeg jobber ikke med
aktive overgripere, så det har vært tilfeller der jeg har henvist klienter videre til rett instans.
I terapirommet er målet at klientene selv skal finne sine veier utfra hva som er deres eget
ståsted og deres egne mål. Jeg skal møte dem der de er, lytte til dem, undervise
forskningsbasert vitenskap og psykoedukasjon, og gi klientene verktøy for å mer effektivt
mestre livene sine.
På SoMe rådgir du også de av oss som har en tanke om at sex kun tilhører innenfor
rammen av et ekteskap. Dette er kanskje noe uvanlig blant sexologer i sekulære Norge –
får du noen gang reaksjoner fra folk som tenker at det er nokså «bakstreversk» når man
er sexolog?
- Det har ikke vært helt fritt for sånne tilbakemeldinger, men de har vært få. Min tanke er at
om man velger å bli seksuelt aktiv den dagen man fyller 16 år, eller den dagen man gifter
seg, så må det være den enkeltes valg. Det er derimot viktig at det skal være valg tatt av
egen fri vilje og eget fritt valg, med kunnskap om kropp og sjel, samtykke og grensesetting,
og nytelse og begjær, slik at disse valgene er veloverveide og informerte.
Heldigvis fins det mange forskjellige sexologer som kan nå forskjellige mennesker.
Har du noen gode råd å gi til kristne ungdomsledere og voksne som jobber med unge
skeive?
- Og foreldre, vil jeg gjerne legge til, for det er de som underviser barna sine aller mest.
Hvordan vi snakker om seksuell intimitet, hvordan vi responderer på en intim scene på tv,
hvordan vi snakker om andres kropper – alt dette er også undervisning.
Hvis mesteparten av gangene vi snakker med ungdom om sex er under temaet seksuell
synd og behovet for omvendelse, er det ikke gunstig for en sunn fremtidig seksuell
opplevelse. Jeg møter mange som sliter med lystproblematikk som aldri har blitt undervist
om at sex er noe som er positivt, sunt, prisverdig og godt. Eksempler som ferdig tygde
tyggegummier, rene papir som så blir tråkket på med skitne sko, slikkepinner som andre har
slikket på, epler noen har spist på, og lignende, har gjort så mye skade. Det er fullt mulig å
undervise kristne prinsipper og verdier uten å benytte frykt, skremsel og/eller skam.
Jeg undrer i mitt stille sinn på om det er innafor å avslutte intervjuet med et «amen»? Jeg
gjør det inni meg, om ikke annet. Tenk, en SKN-alliert troende sexolog, samlivsterapeut og
traumeterapeut! Er det noe mange av oss kan ha nytte av, så må det være nettopp det.
Jeg tror Sexolog Wennerberg kan komme til å få bety mye for mange av oss i SKN fremover,
og gleder meg til fortsettelsen.
