Hvem er et menneske? Det er et uvant spørsmål, for vi pleier å spørre «Hva er et menneske?» Når vi spør «HVEM er et menneske» peker det på hvem VI ser på og anerkjenner som et menneske, og hvem Gud ser på som et menneske.
Fortellingen om kvinnen med blødninger hos Markus reiser spørsmålet: Ser du denne kvinnen, at hun er et menneske? Det er lett gjort å se henne bare som sine lidelser over 12 år, både fysisk og sosialt, blødninger som medførte urenhet og skam. Men fortellingen slutter ikke der. Kvinnen er ikke bare syk. I andre underfortellingen er de syke ofte passive, det er noen hjelpere som bringer den syke til Jesus. Men denne kvinnen har en personlig styrke, hun komme seg fram uten hjelp, hun er fast bestemt og overbevist om at få røre klærne på Jesus vil gjøre henne frisk, Og det virket , når hun tok på Jesu kappe, opplevet hun at blødningene stanset. I de fleste underfortellingene er det Jesus selv som handler direkte, gjennom at han tar på syke eller helbreder gjennom sitt ord. Men det var også en forestilling i antikken at klær kunne formidle en helbredende kraft, selv om helbrederen ikke visste om det. Det var denne tanken som lå bak denne fortellingen: Jesus merket at det gikk en kraft ut av ham, men han visste ikke hvem den hadde rammet. Derfor spurte han hvem det var som hadde rørt klærne han , et spørsmål disiplene mente var tåpelig, siden han var midt i en folkemengde.
Men Jesus ser seg rundt, og han ser kvinnen. Og han ser ikke bare hennes svakhet; han ser henne som et menneske, med styrke og tro– og sier at den har frelst henne. Denne kvinnen går inn i en rekke av kvinner i Markusevangeliet som midt i sin svakhet har en styrke. Det gjelder den kvinnen som ber om hjelp for sin syke datter , som blir avvist fordi hun er ikke-jødisk, men som ikke gir opp og målbinder Jesus så han gir etter og helbreder datteren. Også kvinnen som salvet Jesus som forberedelse til hans død, og den fattige enken som gav alt hun eide i tempelkisten er kvinner med styrke. Disse kvinnene er eksempler på at ingen er bare det du ser. De er mennesker med svakheter, men også styrke.
Hvorfor er det så mange helbredelses- og underfortellinger i evangeliene? Det må ha vært fordi sykdom, funksjonsnedsettelse har vært et stort problem i de miljøene der fortellingene om Jesus ble skrevet ned.. Og Jesu helbredelser gjaldt ikke bare enkeltpersoner, de var eksempler på Jesu forhold til alle mennesker.
Når vi leser disse fortellingene i dag, er det ikke fordi vi venter det skal skje under og helbredelser. Men de reiser spørsmålet: hvordan ser vi på dem som er syke, funksjonshemmede, og sosialt utsatte i vårt samfunn? Vi lever i et samfunn der idealmennesket er den sunne, friske kroppen. For å holde seg ung og frisk så lenge som mulig er treningsstudioet blitt det nye templet. De kroppene som ikke hører hjemme innenfor dette mønsteret, har ingen plass. De funksjonshemmede kroppene blir usynlige, vi eldre har opplevd dette. Dette er opplevelser som står i sammenheng med en tankegang som den norske filosofen Harald Ofstad beskrev i boken, Vår forakt for svakhet (1971/1991) Det var nazismens begrunnelse for å utrydde svake grupper, de som var undermennesker, som jøder, homofile, evneveike. Dette er en tankegang som vi tar avstand fra, men likevel finnes disse holdningene rundt oss – og bevisst eller ubevisst blir vi påvirket av dem.
Hvordan kan vi overvinne disse holdningene? Kan det skje ved at vi møter mennesker som gir oss nye innsikter, som konfronterer oss med våre egne fordommer? Ofringen i dag går til Domkirkens diakonale arbeid, Domkirken ligger jo i en del av byen der det er mange mennesker med store utfordringer. Det spisset seg til for 20 år siden da løsgjengerloven ble opphevet, og dermed forbudet mot å tigge. For å skape et alternativ til å tigge ble magasinet = Oslo startet, slik at rusavhengige, hjemløse og sosialt utsatte kunne tjene penger ved å selge magasinet. Magasinet fyller 20 år i år, og det har hatt en viktig oppgave med å gi mennesker verdighet og å støtte folk til selvrespekt. I jubileumsmagasinet forteller selgerne hva det betyr å gå over fra å sitte på gata og tigge til å stå og selge = Oslo. Det betyr å bli oppreist, å bli et synlig menneske, å se andre inn i øynene og å bidra til fellesskapet.
En gruppe som blir fratatt menneskelighet nå, er transpersoner, og utrolig nok kommer dette overgrepet særlig fra kristne miljøer. Transpersoner er ekstra utsatt for vold og diskriminering. Derfor har både Solberg og Støre-regjeringene synliggjort transpersoner som en del av det menneskelige mangfoldet, og understreket behovet for likestilling og vern mot diskriminering.,
Det har ikke hindret konservative kristne miljøer i å forsøke å gjøre transpersoner usynlige. I den såkalte «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold,» fra i fjor høst har en rekke kirkesamfunn og organisasjoner holdt fram at det finnes bare to kjønn, og vil begrunne det både med Bibelen og biologien. Erklæringen nevner ikke ordet «trans», men bruker bare negative uttrykk som «kjønnsideologi, subjektivt kjønn og kjønnsidentitet.» Når de ikke nevner ordet trans forsvinner menneskene bak ordene, de blir usynlige. Da blir erfaringene til en liten, sårbar gruppe simpelthen bortdefinert.. At den felleskristne erklæringen stryker ut transpersonene, betyr ikke at de ikke lenger finnes. Men deres liv i kristne miljøer blir enda vanskeligere. Alle som lever med former for liv som ikke er nevnt i skapelseshistorien får problemer med å tro at de er skapt i Guds bilde.
Derfor er det ikke merkelig at preses Olav Fykse Tveit, på vegne av den Den norske kirke avviste at den ville slutte seg til erklæringen. Han pekte på at å lage slike erklæringer om «hva kirken står for – og ikke står for - virker sårende og krenkende på mennesker som blir utelukket av de ordene som brukes.» Og biskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg sa: «Kirken og den enkelte kristnes oppgave kan ikke være å gjøre menneskers liv og erfaringer små og usynlige…. Jeg mener at vår jobb som kirke er å vise at alle er elsket av Gud, uansett hvem en er, hvilken kjønnsidentitet en knytter seg til, hvilken seksuell orientering man har. Alle mennesker er skapt av Gud, og er elsket av Gud.»
Vi startet med å spørre: »Hvem er et menneske?» Kvinnen som hadde lidd av blødninger, som var sosialt utsatt. fikk kraft av sin tro til å trenge seg fram til Jesus. Jesus så denne kvinnen og bekreftet at hun, midt i sykdommen og lidelsen var et menneske med tro, utholdenhet og styrke. Vi kan ikke i dag love mennesker i Jesu navn at de skal bli friske, men at han vil støtte menneskeverdet hos dem som er svake, syke, funksjonshemmede. Jesu egen historie viste at han levet med lidelse og svakhet, og ble utsatt for vold. Som oss levet Jesus i en verden som var sårbar og ufullkommen. Det svake, det syke, det gamle og det funksjonshemmede mennesket er ikke en feil og en mangel ved mennesket. Det er en side ved mennesket som vi alle kommer til å møte. Det er en del av det som er felles ved å være menneske. Og Jesus delte dette menneskelivet, han bekreftet det i møter med mennesker, og han delte det like inn i døden.
ÆRE VÆRE FADEREN, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM I BEGYNNELSEN SÅ NÅ OG ALLTID OG I ALL EVIGHET.
PREKEN 7. S. I TREENIGHET, 27. JULI 2025,
OSLO DOMKIRKE,
HALVOR MOXNES
Publisert med tillatelse.
