Efeserne 4,29–32
La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det
som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli
til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige
Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til
frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne,
bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre,
vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i
Kristus.
Teksten finner vi i et brev som Paulus skrev til menigheten i Efesos. Paulus ønsker å gi menigheten praktiske råd. Efesos menighet var antagelig en menighet med både jøder og hedninger. Altså mennesker fra ulike kulturer og bakgrunner, akkurat som vår menighet. En sammenheng hvor det var viktig å dyrke en god kultur hvor de som gikk der snakket pent om og til hverandre. I versene rett før det vi lest har Paulus snakket om å avkle det gamle menneske – og ikle seg det nye. Et nytt menneske i Jesus, som gjennom ord og handlinger skal vise andre hva det vil si å være kristen.
For det er jo sånn, at hvordan vi kristne oppfører oss og snakker om og med hverandre og andre – det viser andre hva vi tror på. Som menighet er vi tydelige på at vi er, og skal være en åpen og inkluderende menighet, hvor mennesker blir sett, tatt imot, tatt vare på – og inkludert. Da må vi som menighet tenke på hvilke ord vi bruker så andre kan se at menigheten ikke bare snakker om kjærlighet og respekt innad i kirken, men at det høres utad – hos andre.
Paulus snakker i disse versene om hvordan vi skal bruke ordene våre til å bygge opp og ikke rive ned. Han starter med å si «La ikke et eneste råttent ord komme over leppene». Ordet som er oversatt med råttent, kan også bety «korrupt», «ødelagt» eller «usunt». Ordet brukes ofte om råtten frukt. I denne sammenheng vil det være naturlig å tenke at det her er snakk om ord som er nedbrytende, sårende eller destruktive. De ordene skal ikke forekomme blant menighetens medlemmer. Det skal benyttes ord som bygger opp mennesker, som viser Jesus sin kjærlighet.
Men dette er da en selvfølge tenker du, og jeg er helt enig. Det er jo ingen som vil si imot det – at vi skal snakke pent om og med hverandre – både innad i menigheten, og utenfor menigheten.
Vi som er kristne vet at vi er frelst av nåde og ved tro. Men troen krever noe av oss. Den krever at vi skal vise andre hvem Jesus er. Ikke som et tungt krav, men som en følge av at vi selv har fått oppleve dette.
Ofte tenker vi at vi skal gjøre ting, altså praktiske ting, - og jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe for andre, hjelpe andre. Selvfølgelig skal vi være Jesu sine armer og ben her på jorden. Hjelpe mennesker rundt oss og de som er langt borte, med det vi kan. Vi har snakket om dette flere ganger tidligere, det å være der for hverandre. Også er det kanskje enklere, og mer konkret å gjøre praktiske ting – også synes det også bedre …
Men, det aller viktigste er det som kommer ut av munnen vår – og kanskje det er det aller vanskeligste også. Det skal så veldig lite til å såre noen, eller å glede noen med det vi sier. Det er så utrolig lite som skal til for å prege de rundt oss, med ordene våre.
Personlig synes jeg dette til tider er veldig vanskelig – det er alt for lett å bli dratt inn i samtaler hvor en prater ned andre mennesker. Jeg unnskylder ofte meg selv med at det gjør jo ikke så mye, for den eller de vi prater om hører det jo ikke. Men, jeg er veldig sikker på at det vi sitter og prater om innenfor egne trygge vegger – det preger hvordan vi møter disse menneskene, og sikkert også andre mennesker. For prat skaper tanker, forventninger og kanskje – eller ganske ofte, fullstendige feilantagelser om noen – også tar vi det med oss utenfor selve samtalen og inn i møtet med mennesker.
Jeg mener at, og det tror jeg dere stort sett er enige med meg i. Vi vet ingenting om et menneske før vi faktisk har pratet med og blitt kjent med noen. Allikevel er jeg veldig rask til å plassere mennesker innenfor mine egne antagelser og forventninger. «Jeg har møtt noen tidligere som ligner på dette mennesket – som ser ut som, snakker som, jobber som det samme som» – og allerede der har jeg laget meg en forestilling om hvordan noen er. Denne forestillingen tar jeg med meg når jeg så snakker om dette mennesket til noen5 andre, og på den måten er jeg med på å spre ord, og de er kanskje ikke bare av det gode.
Det er jo sånn at alt vi gjør, sier, leser, ser osv. det gjør vi ut fra erfaringer vi har. Vi gjør det ut fra noe vi har lært, erfart eller noe vi har hørt. Når vi leser i Bibelen har vi med oss en hel haug med forutinntatte tolkninger og meninger inn i det vi leser. På fint sier vi at vi leser og tolker ting inn i vår egen kontekst. Nå er det en del mennesker som mener at når det gjelder akkurat Bibelen så gjør de ikke det – de leser bare akkurat det som står, men det går faktisk ikke an – det er det ingen av oss som kan gjøre, det er rett og slett umulig. Og dessuten; Bibelen er både originalt skrevet, og oversatt av mennesker med sin egen kontekst, sitt eget liv, erfaringer og ord de har hørt – så det er nok av tolkninger knyttet inn i de ulike bøkene i Bibelen før vi legger inn våre egne. På samme måte har vi med oss vår egen kontekst når vi møter mennesker og når vi prater om og til mennesker. Vi tenker ikke på det for det skjer helt av seg selv, - men det er viktig å vite at det skjer.
Tenk om det hadde vært enkelt, og bare gått helt av seg selv, å bare si det som er godt, å bare si det som bygger opp der det trengs. Kanskje det er det – jeg får det ikke til sånn som jeg skulle ønske at jeg fikk det til. Men, jeg ønsker å lære å snakke om og til mennesker så det er til velsignelse for folk. Både de jeg snakker til, de jeg snakker om og de jeg snakker med.
I versene vi leste så hører vi at Ånden er det segl som er satt på oss, altså Guds Ånd, den Ånd som vi har fått ved at vi bekjenner vår kristne tro. Og når vi snakker stygt eller nedsettende om noen så sårer vi ånden. Ut ifra det jeg har sagt tidligere så har vi sett at de ordene vi sier kan såre mennesker, men vi sårer også Gud. Våre ord har altså åndelige konsekvenser.
Det er flere steder i Bibelen som minner oss om at ordene våre er viktige. I Kolosserne 4,6 så står det: «La alltid deres tale være vennlig, krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt» Eller i Matteus 12, 36-37: «Det sier jeg dere: Hvert unyttige ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du frikjennes, og etter dine ord skal du dømmes.»
Hvis vi ser på samfunnet vi lever i så er det lett å se hvor mye ord har å si. Det er bare å se på sosiale medier. Det er skremmende hva folk kan finne på å skrive på nettet. Det virker som om mange tenker at jeg kan si akkurat hva jeg vil og mene akkurat hva jeg vil når jeg ikke snakker direkte til et menneske, men bruker kommentarfeltet på sosiale medier. Det virker som om mange glemmer at det er virkelige mennesker de kommuniserer med. Og overaskende mange mennesker som sier de er kristne hører til under denne gruppen med kommentatorer på ulike fora.
Når det var artikler i Dagen og i Vårt Land om at jeg skulle begynne her som pastor så klarte jeg ikke å la være å følge med på kommentarfeltene. Flere sa at jeg ikke burde, men jeg er alt for nysgjerrig til det, fordi jeg jo viste at det ville bli reaksjoner i en del miljøer. I utgangspunktet ble jeg faktisk overasket og veldig glad over hvor mye positiv støtte det var der. Selvfølgelig var det nok av negative uttalelser også, de aller fleste gikk ikke særlig inn på meg. Men, jeg må innrømme at det stakk litt ekstra når noen skrev at jeg var djevelen selv eller at jeg ville føre hele menigheten til fortapelse. Sånne kommentarer gikk direkte på meg som person, og ikke mer generelt som – «har de ikke lest bibelen» og «tror ikke denne menigheten på Jesus».
Jeg bestemte meg til slutt å heller henge meg opp i hvor ekstremt dårlig bibelkunnskap som kommer frem i sånne kommentarfelt og heller se på det hele som en liten sosial studie. Under Pride traff jeg Kari Veiteberg som sa til meg: Husk å kaste alt det som er negativt, og ta vare på alt det som er positivt. En viktig påminnelse fra en sterk dame som har stått i mye. Jeg vet at jeg totalt sett har vært heldig, for jeg har ikke fått noen stygge henvendelser direkte til meg, - det tror jeg faktisk ikke folk tør. Da lar de heller hver å si noe i det hele tatt, og i den sammenheng er det viktig å merke seg, for oss alle, at taushet sier i grunnen også en god del..
Vi som kristne og som menighet må huske på at vi har et ansvar for å bruke våre ord til å bygge opp, ikke rive ned. Ingen som snakker stygt om eller til folk, - om det så er direkte eller i et kommentarfelt på sosiale medier kan si at de er lys i verden og hjelper mennesker med å finne Jesus.
Det kristne budskapet handler om nestekjærlighet og inkludering. Jesus har lært oss at det budet som står over alt annet er at vi skal elske vår neste som oss selv. Dette budet ekskluderer absolutt ingen. Vi mennesker er alle skapt av Gud, og vi er alle elsket av han. Når vi bruker ordene våre til å bygge opp – da viser vi denne kjærligheten i praksis
Så derfor skal vi som kristne og som menighet alltid jobbe med dette, å bruke våre ord til å bygge opp hverandre, her i kirken, og ellers alle de vi møter i livene våre. På den måten gir vi håp, respekt og kjærlighet samtidig som vi bygger hverandre opp og styrker troen. Vi må aldri glemme at vi er elsket av Gud og at vi er kalt til å elske hverandre. Med våre ord kan vi vise mennesker veien til Jesus og til vår menighet.
La oss be: Herre. Takk for at du har skapt, elsker og ser oss alle. Takk for at du alltid, i alle tider har møtt og brukt oss mennesker som dine redskaper. Hjelp oss alle å vise andre mennesker hvem du er. Gjennom handlinger og ord. Gi oss visdom og styrke til å formidle deg, slik du ønsker at vi skal gjøre det. Amen!
Av Ingrid Breder Waller
