Av Elisabeth Meling, skeiv, tidligere pinsevenn, og tidligere styreleder i Skeivt kristent nettverk
Min oppfordring til pinsebevegelsen er enkel: Vær ærlige. Hvis inkludering ikke er en prioritet, si det rett ut. Men hvis dere mener at «alle er velkomne», er det et viktig arbeid som gjenstår for at handlingene skal speile ordene.
Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv i pinsebevegelsen. Det har vært rom for tro, tilbedelse og fellesskap, og jeg har fått erfare Guds kjærlighet og velsignelser som rommer et menighetsfelleskap. Samtidig har jeg opplevd hvordan det er å bli gjort til en sak, og føle seg som en verkebyll.
For hvor er egentlig plassen for skeive i pinsebevegelsen?
Mange skeive har oppriktig ønsket å være en del av disse fellesskapene. Vi har lengtet etter å høre til, bidra, tjene, synge, lede – leve hele liv i lyset av den troen og felleskapene som har båret oss. Men altfor ofte har vi blitt presset ut, enten det skjer direkte gjennom ekskludering, eller mer subtilt gjennom taushet, manglende rom og en holdning av at vi først og fremst er «en sak».
Da jeg var leder for Skeivt kristent nettverk, forsøkte jeg lenge å gå dialogens vei. Jeg holdt igjen, og tok ikke de tydelige oppgjørene i pinsebevegelsen, i håp om at rommet skulle utvide seg.
Terje Hegertun’s bok "Det trofaste samlivet" tente et håp. Den viser at det er mulig å være teologisk konservativ og samtidig anerkjenne likekjønnet ekteskap som en del av den bibelske rammen. Men responsen fra pinsebevegelsen har vært preget av taushet og avvisning.
Det teologiske landskapet i pinsebevegelsen har alltid vært preget av mangfold – fra det fundamentalistiske til det moderate og til det progressive. Jeg hadde et håp om at moderate og progressive stemmer skulle bli hørt, og at pinsebevegelsen kunne lede an i inkluderingsarbeidet. Jeg trodde virkelig at slagordet «alle er velkommen» også gjaldt oss som er kristne og skeive. At det fantes rom for tolkningsmangfold – og også likekjønnede ekteskap.
Derfor ville jeg ikke risikere å stenge dørene som kanskje en dag kunne åpnes. Men det har kostet. På et tidspunkt gikk det ut over helsen. Jeg gikk rett og slett på en smell.
Jeg valgte å melde meg ut av det fellesskapet jeg hadde vært tilknyttet av og på i over 20 år. Ikke fordi jeg ønsket å forlate troen, men fordi det var andre spilleregler for meg som skeiv. Fordi jeg kunne være med, men ikke fullt ut. Ikke i lederskap. Ikke uten forbehold. Jeg meldte meg ut fordi dette tæret for mye på meg. Til slutt ble det for vondt.
Og valgene som ble tatt førte til at jeg følte meg presset ut.
Det tok tid å forstå hva som skjedde. Jeg kranglet meg gjennom en depresjon, trigget av hendelser i menigheten og valg tatt av ledelsen i det jeg en gang kalte mitt åndelige hjem. Jeg fikk angstanfall av å se en video fra en gudstjeneste fra menigheten noen måneder etter at jeg hadde trukket meg ut. Det var som om kroppen min husket hvor vondt det hadde vært å stå i spagaten – mellom felleskapets forventning og avvisning, og den jeg er.
Å være en verkebyll, en teologisk problemstilling, en «sak» i møte med mennesker som hevder å følge kjærlighetens vei, det gjør noe med et menneske.
Noe av det mest frustrerende for oss skeive, er når tidligere fellesskap ikke vil lytte til hvorfor vi melder oss ut. Det handler ikke bare om sårede følelser alene, men også hvordan det tærer på oss å ikke bli sett som hele mennesker. Det koster noe å hele tiden bli møtt med «du er velkommen, men…».
Det som og gjør vondt, er ikke bare uenigheten. Det er inkonsistensen.
Når man bruker én tolkningsmetode for å anerkjenne kvinnelige pastorer og gjengifte, men avviser samme metode for å tolke de få versene som omtaler sex mellom menn, så avslører det at det ikke handler om bibeltroskap, men om prioriteringer og preferanser. Det er ikke teologisk redelig. Og det er ikke kjærlighet.
Videre kan man ikke hevde at «alle er velkommen» og samtidig lage dokumenter som sier at skeive ikke kan være ledere, eller som bevegelse skrive under på erklæringer som fratar LHBT+-personer verdighet og likeverd.
Det er helt legitimt å lese Bibelen ulikt. Men da må man være ærlig, ta ansvar for den degraderingen man gjør av skeive, og anerkjenne byrdene det gir oss. Enten vi lever under denne, eller behøver å ta avstand for å gjenvinne egen verdighet og bli hele mennesker igjen, og bli helbredet fra sårene våre.
Jeg valgte altså å melde meg ut, men jeg har ikke latt troen ligge. Jeg er fortsatt karismatiker. Jeg tror fortsatt på nådegaver, dåp og etterfølgelse. Jeg tror fortsatt på ekteskapet som den gode rammen for kjærlighet og trofasthet – også mellom to av samme kjønn. Ikke fordi jeg tar lett på Bibelen, men fordi jeg tar den på dypt alvor. Fordi jeg tror det er Guds kjærlighet som skal være linsen vi tolker den gjennom.
«Elsk Gud, og elsk din neste som deg selv.» Det er det store budet. Når kjærligheten får være linsen, ser vi ikke lenger på mennesker som først og fremst homofile, heterofile, transpersoner eller cis-personer. Vi ser søsken. Vi ser Guds barn. Vi ser de Gud elsker. Alle ett i Kristus Jesus.
Så kjære pinsevenner. Her er min oppfordring: Våg å ta oppgjøret – ikke med oss, men med den teologiske inkonsistensen og med teologi og holdninger som skader. Velg kjærligheten.
Publisert med tillatelse fra forfatteren. Først publisert i avisen Vårt Land, 12.06.2025. Teksten som deles her er det originale innlegget.
