Det finnes få om ingen gode teologiske argumenter for å forsvare ekteskapet som den eneste måten å leve våre samliv på. Ekteskapet har vært utgangspunktet for hvordan vi knytter slektsbånd og skaper familier, deler eiendom og fordeler arv. Dette er et av ekteskapets tydeligste rammer også i dag, der det er den juridiske kontrakten mellom to mennesker som fordeler eiendom og verdier mellom seg og sine arvinger i livet og ved død. Dette er også et av Luthers hovedpoeng, at ekteskapet er en sekulær og juridisk ordning og ikke har noe med kristendommens teologiske lære. Samliv i Bibelen representeres på mange forskjellige måter og det er ikke først og fremst det monogame parforholdet som velsignes og beskyttes av Gud. Samtidig så betyr ikke dette at det monogame ekteskapet i seg selv er problematisk i et kristent perspektiv. Det sikrer økonomisk trygge rammer og derfor er det viktig at likekjønnede par også kan få gifte seg, fordi det gir oss rettigheter og juridiske fordeler på lik linje med ulikekjønnede par.
Hvis vi skal snakke om en samlivsetikk som tar utgangspunkt i kristen teologi så mener jeg at vi enkelt skal ta binde oss til nestekjærlighetsbudet: du skal elske din neste som deg selv. I dette ligger det et krav om at vi som mennesker er kallet til å se og oppleve våre medmennesker som en del av våre egne liv. På mange måter så er det også dette vi gjør når vi velger å gå inn i relasjon med andre. Vi tar del i hverandres liv og forhåpentligvis så slipper vi også den som vi elsker inn på oss fordi vi elsker dem like høyt som oss selv. Når dette er utgangspunktet, så kan vi rent etisk forstå at samliv er en relasjonell handling som ikke behøver å bindes innenfor juridiske rammer slik som ekteskapet. Poenget med nestekjærlighetsbudet som en måte å forstå samliv på, handler om at vi må elske hverandre for at vi skal kunne leve sammen sosialt og seksuelt, men vi kan ikke gjøre hva som helst. Å elske noen så høyt som seg selv, handler om at vi ikke skal søke å volde den andre smerte i våre relasjoner, da er det heller ikke kjærlighet.
Å leve i relasjon med andre handler om tillitt; tillitt til å bli elsket og å elske. Denne tillitten kan være langvarig hvor man er venner, kjærester, samboere eller ektefeller. Den kan være kortvarig slik som ved forelskelse eller one night stands. Den kan være monogam, polyamorøs eller ubestemmelig i sin relasjon. Poenget er at det etisk sett ikke er bedre eller verre å være i samliv og seksuell relasjon basert på dens rammer. Det vi blir kallet til er å elske vår neste som oss selv, og dette skal vi også søke å gjøre i samliv og seksuelle relasjoner.
Skrevet av Eir Andrea Ihlang Berg, PhD. bymisjonsprest i Tøyenkirken, Kirkens bymisjon
